NIB – BLODVEIEN: Tragediene i Salten.

 
Dette er et bilde fra Kvænfloget, et kjent  og vakkert område mellom Fauske og Rognan i Salten. I dag vil jeg med ord og bilder minne om et dystert kapittel i den norske historie. En fortelling om tvangsarbeid, pinsler, sult, mishandling, død og drap i Nordland.

Landskapet er  dramatisk, og fjellet stuper  bratt ned i fjorden. Strekningen har vært svært rasfarlig, men nå er veien lagt om, og moderne tunneler skjærer inn i fjellet der de mest rasfarlige partiene tidligere var.

 Ved den gamle veien, like ved Rognan, står det et minnesmerke over jugoslaver som døde her i tidsrommet 1943-45. Det minner oss på at det ligger en dyster historie bak tilblivelsen av denne veistrekningen. Mange mennesker ga sitt liv under arbeidet på veien. Det var krigsfanger, for det meste jugoslaviske, men også russiske og polske.
La oss plassere Blodveien geografisk: Den ligger mellom marmorbyen Fauske, her representert ved herredshuset,
ved et bilde med utsikt  fra Fauske mot Saltdal og Saltfjellet, 

 –og en ny rundkjøring i utkanten og i retning Blodveien , flankert av marmorstatuer

og Rognan, blant annet kjent for sin trelastvirksomhet, sin båtbyggerkunst og sin gamle trehusbebyggelse og for å være kommunesenteret i vakre Saltdal..

Her ser vi et glimt fra Rognan med hotellet i forgrunnen.

Og her et bilde tatt fra hotellbrygga og inn i foajeen. Alt ånder hygge og idyll, og det er ikke lett å forstå hvilke redsler som utspant seg her under andre verdenskrig.

Veistrekningen mellom  Saltnes og Botn i Saltdal ble tidlig omtalt som  Blodveien.
6. mai 1995 fikk denne betegnelsen offisiell status.  Da tyskerne invaderte Norge i 1940 hadde de av flere årsaker.store vanskeligheter under framrykningen nordover  Til sjøs var de utsatt for stadige angrep fra engelske sjøstridskrefter og fly. Nordlandsbanen var ferdig bare til Mosjøen og veiene var dårlige . En rekke ferjeforbindelser lå  som flaskehalser i forbindelsen nordover.  De trengte jernbane og nye veier.  
Etter offensiven i Norge og Frankrike begynte tyskerne  å forberede seg på neste oppgave, nemlig operasjon ”Barbarossa”, angrepet på Russland. I strategien inngikk angrep fra Finnmark mot Murmansk. Et ledd i forberedelsene var videreføringen av Nordlandsbanen og utbygging av veinettet. Enorme ressurser, både sivile og militære, ble satt inn for å realisere de forskjellige prosjektene. Etter hvert ble et stort antall krigsfanger satt inn. I tidsrommet 1942 – 1945 kom det således i alt 14.500 fanger alene til baneanlegget Mo – Fauske. Av disse var 11.500 sovjetiske. Dessuten jugoslaviske og polske. De jugoslaviske fangene omfattet mest serbere.Derfor ble også fangeleirene med jugoslaviske fanger gjerne omtalt som serberleirer.  
Saltdal var en av de kommuner som ble sterkest preget av denne anleggsvirksomheten. Ikke mindre enn 18 fangeleirer ble anlagt fra Saltfjellet i sør til Setså i nord. Den mest beryktede av disse var fangeleiren i Botn. Den er blitt betegnet som en ren tilintetgjørelsesleir. 

 
Ved denne tid var det lengst inne i Saltdalsfjorden ferjeforbindelse mellom Langset og Rognan. Nå skulle det bygges vei på denne strekningen, noe som medførte mye sprengningsarbeide. Arbeidet ble utført i regi av Vegvesenet.   Først ble det satt opp brakker til de som skulle arbeide på anlegget. Brakkeleiren ble anlagt omtrent en kilometer fra sjøen ved Botn. Til å begynne med trodde de som deltok i dette arbeidet at brakkene var beregnet på vanlige arbeidere. Da det også ble bygget vakttorn og kom opp piggtråd forsto de at leiren  var beregnet på fanger.   
I juni/juli 1942 kom de første jugoslaviske fangene med båt til Rognan. Det var 472 mann, de fleste serbere men også noen kroater.  Fangene som kom var magre og forpinte,  kledd i loslitte og elendige fangeklær. Alle ble satt til arbeide på veianlegget. De ble utsatt for  vold og grusomheter fra vaktmannskapenes side. Blant  SS-vaktmannskapene var der også noen norske. Disse var like brutale som de tyske.  
Regelrett skyting av fanger forekom. Allerede straks etter at serberne var kommet til leiren ble de to første skutt.   I denne perioden, mens SS ennå hadde voktholdet, skjedde også to rene massakre. Den første skjedde like før jul 1942. Da ble 70 fanger skutt på en og samme dag. Ved en senere anledning, dette var i februar 1943, ble så 50 av de svakeste fangene tatt ut og skutt. Retterplassen var like ved leiren.   
Tragedien  som gav navnet til Blodveien skjedde på en vanlig arbeidsdag, 14. juli 1943. To fanger som arbeidet på veganlegget ble skutt samtidig av en beryktet SS-offiser. Wehrmakt hadde på dette tidspunkt overtatt vaktholdet, men SS-folk foretok fortsatt sine inspeksjoner. Den ene av fangene som ble skutt var Milos Banjac, som også hadde en bror tilstede. Av blod fra Milos, som lå død på bakken, tegnet broren et kors på en stein like ved. Likene av de to som var skutt ble etterpå lagt nedenfor vegen og fangene ble kommandert ned i liggende stilling. Slik ble de liggende en hel time. Korset ble senere tegnet med maling på berget like ved og er i ettertid blitt vedlikeholdt.
Her er skiltet til den jugoslaviske kirkegården i Botn.

 

Her er bautaen over de juguslavene som mistet livet under arbeidet på Blodveien.

Vi ser den kanskje klarere på dette bildet, men det var motlys da jeg var der, så bildekvaliteten er ikke optimal.
Det er så stille på kirkegården i Botn, og det hviler en helt egenartet atmosfære over stedet. Man fornemmer de tragediene som har funnet sted her.
 Det som kan se ut som heller på en sti, er noe langt annet. Det er gravmonumenter over døde jugoslaviske krigsfanger. Kirkegården er anlagt der fangeleiren var.
Ikke bare jugoslaver satte livet til. Også mange russere døde men det finnes ingen kirkegård for dem. Like utenfor den jugoslaviske kirkegården finner vi minnesteinen over de sovjetiske soldatene som mistet sitt liv i Norge og som ble gravlagt i Botn.

Men det finnes også en tysk kirkegård i Botn, for det døde mange tyskere også.

 

Som vi ser av denne tavlen som finnes inne i kapellet inn til den tyske kirkegården, ble den tyske kirkegården opprettet i årene 1956-1960 i samarbeid mellom norske og tyske, men ikke nazistiske myndigheter. 

Dette ble gjort i fredens og forsoningens ånd på slutten av femtitallet, men har til dels møtt sterk motstand, særlig fra dem som fikk lide mest under nazistenes åk og dem som kjente best til lidelsene og barbariet i Botn og de andre fangeleirene.

Her ser vi et nærbilde av det tyske hovedmonumentet.

Her er enkelte gravstøtter, men i likhet med det vi så på den jugoslaviske kirkegården,  er også  de fleste tyske soldatene gravlagt under heller på bakken.
 Den tyske kirkegården er symmetrisk anlagt, og det er tydelig at den tyske stat har hatt flere midler å bruke på sin kirkegård enn Jugoslavia, eller nåværende Serbia, har hatt.
 Men inne i skogen, mellom bjørkeløvet like ved kirkegården, finner vi det store hvite korset, omgitt av stillhet.  Det er reist til minne om alle som ble drept både på dette retterstedet  i skogen og av forholdene i leiren forøvrig.

I denne artikkelen skriver  Einar Kr. Steffenak  blant annet:  
I1942 begynte tyskerne å sende jugoslaviske krigsfanger til Norge. Det var primært politiske fanger, men også barn ned til 13-14 år var med. Majoriteten var serbere, noen var kroater. Fra Stettin ankom de Bergen og ble sendt til fem leirer i nord, den nordligste i Karasjok, en i Beisfjord ved Narvik, en tredje i Botn ved Rognan i Saltdalen, de to siste sør for Saltfjellet i Osen og i Korgen. Forholdene i leirene gir det samme hovedbilde, i dommen fra Eidsivating lagmannsrett fra 1947, som Parelius gjengir, heter det om leirene i Osen, Korgen og Botn: «Det synes utvilsomt at man her står overfor rene tilintetgjørelsesleire og at formålet var systematisk å utrydde samtlige fanger. Ved sult, mishandling og hårdt arbeid ble fangenes helse planmessig nedbrudt, hvoretter de enten døde eller ble avlivet som ubrukelige». 
Rundt 2500 fanger kom til leirene i 1942. Professor Nils Christie som analyserte stoffet etter krigen, kom til at 1747 ble borte første året. I en rapport fra Sentralkontoret for krigsgraver etter krigen ble det funnet 1836 døde i leirene. Odd Storteig, en av forfatterne til ett av Blodveismuseets særtrykk (1997) opererer med 750 gjenlevende sommeren 1943. De eksakte tall er nær umulig å finne. Uansett, dødsraten er på høyde med det vi fant i de verste tyske leirene på kontinentet. 
Det var norske fangevoktere i leirene. I juni 1942 kom første pulje på 123 mann, tidlig i august kom nye 60. De tilhørte «Hirdvaktbataljonen», nesten alle var medlemmer av NS. I november ble disse avløst av 180 mann fra SS Vaktbataljonen, hvorav rundt halvparten var NS-ere. Fra midten av april trekkes norske vakter ut, leirene ble overtatt av tyske Wehrmacht. Etter dette blir ikke forholdene verre, de blir bedre. I Botn ble fangene satt til veiarbeid, de skulle være blant de mange som skulle bygge den delen av riksvei 50 (senere E 6) kjent som Blodveien. Fangene møtte forferdelige arbeidsforhold, de var dårlig kledd og kraftig underernært. Under stadig mishandling fra de norske vaktene ble de drevet frem. En veiarbeider har satt ord på det. «Mishandlingen bestod i slag, spenn, steinkasting, slag med geværkolben og stikk med bajonett». En annen kunne berette: «Den behandlingen som de norske vaktene gav fangene i Botnleiren var av den art at om jeg ikke hadde sett det selv, hadde jeg ikke trodd at slike ting kunne foregå. At nordmenn kunne behandle vergeløse fanger på den måten, hadde jeg ikke trodd var mulig».
Jeg anbefaler deg å lese hele kronikken du finner i lenken. Det forteller oss at handlinger som de fleste av oss mener er onde, kan begås av folk fra alle nasjoner, også av nordmenn. Vi vet hva som har skjedd i moderne tid på Balkan og serbernes deltakelse i krig og etnisk rensning.

På den bakgrunn må vi vel tåle at også unge tyske soldater som møtte sin død i Botn har fått sitt gravmonument her? Mange var utkommandert mot sin vilje.
Dette er veien i Botn slik den ser ut i dag. Her er utkjørselen fra både den jugoslaviske og den tyske gravlunden, fra minnesmerket over de russere som mistet livet og fra den dystre hvite erindringskorset  for de døde.

Med ved selve blodveien, like utenfor Rognan sentrum, finner vi minnesmerke over de jugoslaviske partisanene som døde i fangeleiren, og her er et nærbilde av det.
Du kan lese mer om Blodveien her, Nettsiden til Salten Museum og avdelingen for Blodveismuseet på Rognan, finner du her. Jeg anfaler deg absolutt å klikke deg inn på siden til Salten museum, for ved et ekstra klikk, får du se en kort FILM fra Blodveien.

Takk for at du tok deg tid til å lese om det som skjedde i Saltdal og Botn under andre verdenskrig, og takk for følget i disse naturskjønne omgivelsene mellom Fauske og Rognan!
Ditt neste reisemål:  GLOMMA-STIEN