Påskedramaet. TO MARIA-mødre ved Jesu grav? (Bilder uke 13)

Jeg går gjerne i kirker, særlig i katolske kirker, for å oppleve vakker kunst.
Som ukens bilder nå i den stille uke har jeg valgt en pieta fra Santa Maria Novella  i Firenze og to malerier av kvinner ved Jesu kors, fra Uffizimuseumet og fra Santa Spirito-kirken i Firenze. Alle knipset i januar i år.

Pietaen viser Marias og tre andre kvinners sorg over Jesu døde legeme.

Kunstverk som fremstiller Marias sorg griper meg fordi denne sorgen har et universelt og allmenngyldig uttrykk,   som ikke bare viser en hver mors sorg og fortvilelse , men i bunn og grunn viser essensen av all sorg. Dessuten er fortellingen om Jesu lidelseshistorie sterk og gripende.

KORSET og SKOLEN. – Greit med Religiøse symboler i det offentlige rom?

Den europeiske menneskerettdomstolen har dømt Italia for å ha krusifikser hengende i skolerommene.

Sett fra et såkalt moderne sekulært synspunkt, det vi mener å ha i Norge og som de fleste tydeligvis er enige i, må vel denne dommen både være riktig og rimelig?

Ja, selvfølgelig vil de konservative og reaksjonære kretser reagere, men folk flest er vel enige i denne dommen?  Særlig når vi vet at krusifikser i skolen ble påbudt under facismen.

NEI, pussig nok, de er ikke det.

 Folk raser mot krusifiksdommen. 

Merkelig nok  blir også folk på venstresiden og folk som selv ikke er bekjennende kristne, rasende over denne inngripen i landets selvbestemmelsesrett.

Korset er nemlig ikke et kristent symbol, hevdes det fra den kanten, men en del av Italias tradisjon og kultur.

Er det problematisk om det henger et krusifiks på veggen i italienske klasserom?

Hvis italienerne selv ønsker det, skulle det vel være i orden?

Jeg SPØR. For hva har jeg med italiensk innenrikspolitikk å gjøre?

Men det som slår  meg, er at mens italienerne synes det er i sin orden at alle skolebarn får sin daglige opplæring under krusifikset, så kommer en stor del av norsk offentlighet i harnisk fordi noen få hijab-bærende kvinner ønsker å arbeide i politiet.

Kanskje det til syvende og sist er italienerne som har den mest fornuftige tilnærmingen til disse sakene?

Kanskje er vi  iNorge i ferd med å bli en parodi på ateistisk korrekthet i vår heksejakt på religiøse symboler i det offentlige rom?

Fargesprakende Oktober."Änglamarken" – VÅRT ansvar! (Foto)

Høsten, årstiden da naturen er mettet med farger og sommerens grøde er moden, – en god tid. Aldri er vel floraen mer vakker og fargesprakende enn på høsten. Når jeg går i naturen og betrakter blomster, dyr og trær, blir jeg stadig betatt over den skjønnhet vi omgir oss med på den jorden vi har arvet. Jeg ønsker inderlig at våre oldebarn skal få oppleve den samme naturskjønnhet og at de kan høste det jorden gir.

Men hvis det skal skje, må vi forvalte vår jord på en skånsom måte. Stadig flere arter, både flora og fauna, er utrydningstruet. Våre handlinger nå vil avgjøre om de truede dyr og planter får vilkår til å overleve. Vår klodes fremtid og våre etterkommeres levevilkår  blir avgjort av de beslutninger som vi tar i dag. En god miljøpolikk er solidaritet med de generasjoner som kommer etter oss.

KINA. Bruk Ytringsfriheten mot kvinneundertrykking kjønns-selektering, sensur og KinasTibet-politikk. OPPDATERT.

Kinas økonomi er i sterk vekst og Kina spiller en stadig større rolle internasjonalt. Kina er verdens mest folkerike land og vi i Skandinavia øker stadig vår samhandling med Kina. Til høsten skal det som kjent være OL i Bejing.
Men hvordan står det til med menneskerettighetene i Kina, og hvordan er kvinnenes kår der?
Dette innlegget handler ikke om Kinas uhyrlige statistikk, som det desidert verste land i verden, når det gjelder dødsdommer og henrettelser, men retter fokus mot kvinnenes situasjon i en annen stor tragedie som har fått utvikle seg gjennon de siste tretti år.

Innlegget er basert på Maria Ängquist Klyvares utstilling «China Girl«, den svenske tidligere Kinaambassadør Börje Ljunggrens analyser og Amnesty internatiol.«

I Kina mangler det 50 millioner jenter og kvinner.
Med andre ord like mange som omtrent ti ganger Norges befolkning.

3000 jenter mellom fosterstadiet og fire år forsvinner daglig.
Hvert år fødes det to millioner flere gutter enn jenter.

Denne tragiske skjevfordelingen har eskalert etter at ettbarnspolitikken ble innført i begynnelsen av 70-tallet.
Dette er en virkelighet som er svært underkommunisert, ikke bare her i Europa, men også i Kina. Man snakker helst ikke om det. Særlig ikke i Kina, der ytringsfriheten har magre kår.

En hovedårsak til denne utviklingen er de strukturelle forholdene og mangelen på sosiale sikkerhetsnett slik vi kjenner det i de europeiske velferdssamfunn: Det forventes at barna skal forsørge foreldrene når de blir gamle og ute av stand til å forsørge seg selv. Kvinner er billig arbeidskraft og i mye større grad enn menn i lavtløntssyrker, og det er tradisjonelt sønnene, som vurderes høyere enn døtre, som forsørger foreldrene. Kvinnene regnes dessuten som medlem av mannens familie etter giftemålet. Derfor kan hun ikke forsørge sine egne foreldre .
Bare gutter kan føre familenavnet videre. Derfor opplever mange foreldrepar seg presset til å få en sønn i kampen mot fattigdommen.

Jentene blir avlivet når de er småbarn, noen når de er nyfødte, men mange helt opp til fire års alder: Druknet, satt ut i esker i skogen, begravet levende eller utsatt for ekstrem vanskjøtsel som fører til død .Men mange blir også abortert, med feil kjønn som årsak til aborten!

Så prøver man å få en gutt neste gang.

Blant kinesere som nå er i giftealder, er det allerede et stort overskudd av menn. Dersom utviklingen fortsetter, vil rundt 40 millioner kinesiske menn ikke finne en kvinnelig partner i Kina om ti år.
.
Dette bildet av Maria Ängquist Klyvare visualiserer de døde jenter.

OPPROP mot TVANGSUTSENDELSE og brudd på BARNEKONVENSJONEN!

Søskenparet Abbas og Fozia Butt står i fare for å bli utvist fra Norge selv om de har bodd mesteparten av sitt liv På Holmlia i Oslo og er norske tvers gjennom.

Saken er i korthet slik:

Da de var henholdsvis to og tre år gamle, i 1989, kom de til Norge fra Pakistan sammen med sin mor som flyktet fra en voldelig ektemann.Da de hadde bodd her et par år, tok moren sjansen på å flytte tilbake til Pakistan og ble der i to år før hun måtte vende tilbake med barna til Norge.Da var barna så gamle at de kunne begynne på barneskolen.

Men i 1999 ble oppholdet i Pakistan oppdaget, og dermed mistet familien oppholdstillatelsen.

Dommen fra UNE var nådeløs: Etter at de kom tilbake, hadde de oppholdt seg ulovlig i Norge, konkluderte de. Moren, som hadde dårlig hjerte, ble kastet ut i 2005. I fjor høst døde hun.

Abbas, 21 år, og Fozia, 22 år, ble etter jul uskyldig kastet på glattcelle i Oslo. Myndighetene har bestemt at de skal kastes ut etter 15 års sammenhengende opphold i Norge.

Vennene på Holmlia er opprørte og sier at de er akkurat like norske som innfødte nordmenn, men at denne saken knuser dem. De har ikke en gang pakistansk pass.

Det som skal belyses i Tingretten, er hvor sterk søsknenes tilknytning til Norge er.

UNE har i sin brutale mangel på skjønn og empati funnet ut at årene etter 1999 ikke skal regnes med, for da var de i følge samme instans illegale.

Advokat Arild Humlen mener at hele oppholdet må telle med og viser til flere dommer i den europeiske menneskerettsdomstolen.

Teller ikke barnekonvensjonen for norske myndigheter?

Ungdommene har vokst opp på kjent adresse, og hvis de hadde villet, kunne UNE ha sendt dem ut med en gang de oppdaget forholdet for ni år siden.

Disse unge menneskene har altså bodd omtrent hele livet sitt i Norge, og nå viser UNE sitt kyniske ansikt.

Denne saken har en parallell i saken om Ashok som ble hentet av politiet hos fosterfamilien sin og tvangsutsendt. Nå har han stevnet retten etter at han ble tvangsutsendt til Sri Lanka der han ikke har foreldre som han ta seg av ham.

Grunnen til UNEs uforståelige og umenneskelige handling er Ashok betraktes som et såkalt Ankerbarn, altså et barn som sendes til Norge for at foreldrene senere skal oppnå familiegjenforening.

Dette skal ikke Norge ha noe av.Nå er han redd, fremmed og utrygg i et land som er preget av borgerkrig og unntakstilstand.

Men poenget er at verken Ashok, Abbas eller Forzi har noen foreldre lenger. Derfor virker Ankerbarn – argumentet meningsløst.

Skal barna straffes for foreldrenes valg?

. De har heller ikke bedt om å bli sendt til et annet land.Men da de kom hit, ble de raskt integrert og fikk mange venner.

Skal UNE statuere et eksempel mot såkalte Ankerbarn ved å straffe mennesker som kom hit som barn på foreldrenes initiativ og som ikke har foreldre i livet lenger?

Det er en total misforståelse av UNES mandat.

Lørenskog kommune har engasjert seg sterkt for å få Ashok tilbake.Det samme engasjementet viser nå venner og kjente til søskenparet.Men på tross av aktive støttespillere, har UNE vist en uforsonlig holdning.

Hvor er Bjarne Håkon Hanssen?Saken er opprørende.

Jeg mener at dette er klare brudd på barnekonvensjonen og på menneskerettkonvensjonen.

Her må BARNETS situasjon og hensynet til barnet veie tyngst.Hvilken skjebne venter søsknene i et fremmed land uten kjente?

Hvilket liv venter Ashok? Dom er ikke falt i sakene ennå.

Redd barna skriver blant annet:

Hvert år kommer det 2-300 barn under 18 år til Norge uten foreldre eller andre voksne omsorgspersoner. De aller fleste kommer fra områder i verden der det er alvorlige konflikter og krig. Barna søker om asyl og beskyttelse. Barnerettet forfølgelse; fare for å bli rekruttert som barnesoldater, krigsopplevelser, vold, seksuell utnytting og trakassering i barnets hjemland er bare noen av grunnene til at barn søker om asyl.

Liten fare for ankerbarn

Dersom barna skal returneres til sitt hjemland er det viktig at vi i Norge har gode standarder for hva som skal være på plass for å sikre en forsvarlig retur av barnet

. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har sammen med Den internasjonale Redd Barna-alliansen laget et sett av retningslinjer for hva som skal være på plass før det er aktuelt å sende barn ut av landet. Sentrale krav er at barnets familie/foreldre skal være forberedt på, ha mulighet til og være villige til å gi omsorg til barnet.

Abbas og Forzi og Ashok har ikke foreldre som kan ta seg av dem i opprinnelseslandet.

Bli med på opprop mot UNE og Bjarne Håkon Hanssen og for den eneste akseptable utgang for disse unge menneskene!

HER kan du skrive under.

Hvis mange nok engasjerer seg, kan det kanskje medvirke til kjennelser som lar søskenparet bli i det landet de er oppvokst og som kan hjelpe Ashok tilbake!

Vi kan ikke godta UNES ubarmhjertige og firkantete beslutning!

Norsk offentlig helsevesen versus tilstanden i andre europeiske land.

Jeg bodde noen år i Belgia, og min yngste sønn ble født der. Her er bilde av sønnene mine som DA var noen søte småtroll, (nå er de store, men ikke troll,) før 17.mai-feiring i Antwerpen.

Jeg trivdes veldig godt i Belgia og fikk mange gode venner der. Folk var vennlige og imøtekommende mot oss innflyttere.Ingen fremmedfientlighet der i gården.

Likevel vil jeg nevne et par ting som setter vårt norske helsestell i perspektiv.

Der er A og B-sykehus. A-sykehusene er private og rådyre, og man må ha god råd for å ha forsikring som dekker det.

B-sykehusene er de offentlige, og selv om personalet som arbeider der, gjør en storartet innsats, er det dårlige forhold for pasientene der og manglende kompetanse fordi de beste legene vil jobbe privat der de både tjener bedre og har et bedre faglig miljø.

Jeg og min familie var heldige og utrolig priviligerte fordi vi fikk bruke de beste sykehusene aldeles gratis. Hvorfor? Jo, fordi Den Norske Stat  betalte private sykehus for nordmenn som representerte Norge i utlandet.

Det private, rådyre sykehuset  var nesten, men bare nesten like godt som de offentlige sykehusene jeg har vært på i Norge. (Min eldste sønn er født i Norge, så jeg har sammenligningsgrunnlag). Bl.a var det ingen ammehjelp å få.

Mine opplevelser i denne forbindelse er ikke viktige i dette innlegget. Det viktige er at svært

mange av mine flamske venner måtte nøye seg med et betydelig dårligere helsetilbud enn jeg kunne benytte meg av, og det i et land som er blant de mer velstående i Europa! Det kommer naturligvis av denne privatiseringssyken som rir mange land som en mare.

Et nært belgisk vennepar giftet seg unge, da de var 20 år, og fikk en datter året etter. Jenta var svært syk den første tida og hun måtte ligge flere måneder på sykehus. Det var dramatisk, og tilstanden var så alvorlig at hun ikke kunne få tilstrekkelig hjelp ved det offentlige sykehuset. Hun kom på det private, rådyre, som er nesten like godt som norske offentlige, og etter flere måneder var hun utenfor fare og hun ble helt frisk. Så langt en solskinnshistorie.

Men vennene mine var i den tidlige etableringsfasen da jenta ble født, og de hadde den gangen ikke råd til å betale den dyre forsikringen. Resultatet ble nesten økonomisk ruin. De fikk en

gigantisk regning som de selvfølgelig ikke kunne betale.

Selv her i Norge må man være særdeles velstående for å betale en slik regning. Derfor måtte de ta opp et kjempemessig lån som de regner med å måtte betjene så lenge de lever. Jeg kan forsikre  at renter og avdrag på et slikt lån utgjør en betydelig del av av den månedlige inntekten og at det blir fryktelig vanskelig å få endene til å møtes. Dette venneparet mitt tjente såpass godt at de med et nødrop greide å få det til å gå rundt, selv om det gjorde tilværelsen økonomisk kjempetøff for dem,  – men for veldig mange er det helt umulig.

Det finnes svært mange som har det som mitt vennepar, og det finnes også mange som ikke har råd til livreddende medisinsk behandling.

Men da betaler de vel lite skatt i Belgia? NEI, de gjør ikke det. Skattenivået er betydelig høyere enn i Norge. En enslig mor betaler f.eks i dag over 50% skatt.

Men de har et mye dyrere byråkrati i Belgia enn i Norge og de bruker masse penger på motorveier.

Så er vel forholdene i Belgia spesielt dårlige? Nei og atter nei, ifølge FN er Belgia et av verdens beste land, men det er et langt stykke opp til velferdstilbudene i Norge.

Myten om dårlige sykehus, høyt skattenivå og mye byråkrati er utbredt blant mange nordmenn, men den er ikke sann. Det er kjempebløffen som noen på høyresiden prøver å innbille folk og som nører opp under misnøye, sutring og klaging.

I altfor mange land , også i den rike delen av verden, blir dessverre det

private sykehus stadig mer utbredt på bekostning av offentlige, med det resultat at mange mennesker ikke har råd til å få nødvendig behandling.

USA er som på så mange andre felt, en versting også her.

Vi i Norge har HELDIGVIS fremdeles en godt fungerende velferdsstat, selv om den har sine mangler. Men den står i fare, fordi den er sterkt truet av høyrekreftene i landet vårt.

Jeg lurer på om Frp-tilhengere er klar over at den velferdsstaten som de sikkert også har nytte av, faktisk ikke er noen selvfølge og at den vil bryte sammen om Frp skulle fått presse gjennom sin «kongstanke» om privatisering,

Jeg ønsker ikke et samfunn med A og B-ordninger i helsevesenet, skolevesenet og eldreomsorgen. Forskjellen mellom folk er allerede stor nok, om vi ikke skal gjøre den enda større ved å la lommeboka bestemme hvilket sykehus vi skal bruke eller hvilken skole barna våre skal gå på.

La oss hegne og verne om vår samfunnsmodell!

Ingen amerikanske tilstander i norske sykehus!

LIKE GOD OFFENTLIG BEHANDLING; SKOLEGANG OG ELDREOMSORG TIL ALLE !