Kristen TRO, gammel vane eller kristent HÅP? Statistikk-paradokset.

Hva innebærer det egentlig å være kristen? Et interessant spørsmål, synes jeg.

I følge en meningsmåling i Vårt Land tror 1 av 3 i Norge på Oppstandelsen.
Troen på Jesus som den oppstandne Kristus er jo kjernen i kristendommen.

Så da kan man vel trekke den konklusjon at 7 av 10 ikke er kristne?

Nei, så enkelt er det ikke. For den siste statistikken fra Den Norske Kirke viser at 70,3 % av årskullet ble døpt. (2008)

Samtidig vokser Den Katolske kirken og aktiviteten i diverse mindre kristne sekter er også stor.

Det er gjennom dåpen at man blir kristen.

Hvert år velger foreldre til nesten 50.000 barn kristen dåp
og foreldre til 2000 barn velger navnefest i regi av Humanetisk forbund.

I tillegg finnes det en rekke andre trossamfunn, både kristne, muslimske, jødiske og andre.

Statistikken forteller altså sitt tydelige språk:

Et overveiende flertall av den norske befolkning er troende, skal man tro alle tilgjengelige tall.

Hvordan kan det da ha seg at over 70 % av foreldrene velger en kristen dåp samtidig som bare 30 % erklærer at de er kristne i den betydning at de tror på en oppstanden Kristus?

Jeg antar at rasjonelle voksne mennesker treffer bevisste og gjennomtenkte valg,
og at de derfor vet hva de gjør når de bærer sine barn til den kristne dåp.
Vi står altså overfor et paradoks.

Hva kan åraken være, mon tro?

Jeg har en hypotese: De færreste klarer helt å tro på noe så naturstridig som en fysisk oppstandelse. Men de fleste har kanskje et håp om at det likevel er slik.

Kanskje statistikken som viser at de fleste lar barna sine døpe, reflekterer det kristne håp?

Kanskje det er lettere  å håpe enn å tro?

Eller kan det være andre forklaringer? 

Bilde fra den flotte Stephansdomen i Wien.