Tag Archives: LKAB

Hyllest til Svarta Bjørn og Rallarne ved Ofotbanen! (Bilde uke 11)

15 mar

Årets Vinterfestuke i Narvik er igang. Uka da man minnes og feirer Rallartiden,  anleggsbyen innerst i Rombaksbotn og oppbyggingen av det moderne Narvik rundt malmskipningsanlegget . I disse årene rundt århundreskiftet utførte store mengder av svenske, finske og norske arbeidere under hardt slit det arbeidet som resulterte i verdens første arktiske jernbane, fra Luleå til Narvik, Ofotbanen, som bringer jernmalm fra de svenske gruvene til LKAB rundt Kiruna ned til isfri havn i Narvik og for eksport til Europa og resten av verden og som konstituerte Narvik som by, en kosmopolitisk by.

De som arbeidet på jernbaneanlegget, ble kalt for rallare, et ord med svenske røtter.
Rallaren var anleggsarbeider som deltok i utbygging av jernbaner, gruver og annen anleggsdrift. Rallaren var fagarbeider med stor yrkesstolthet.Ved byggingen av Ofotbanen deltok mange faglærte rallare, og en stor del av sluskene (ufaglærte) var fiskere og småbrukere fra Nord-Norge som kom til Rombaksbotn for å søke arbeid.

I hver brakke var det ansatt en kokke, eller kanskje man heller skulle kalle henne en husbestyrerinne, for hun hadde stort ansvar, for koking av næringsrik mat, klesvask og renhold av brakkene. Hun skulle sørge for vann og vedfyring og alt det arbeiderne trengte under de harde levekårene. Hadde brakkene vært for soldater, kunne man kalt henne en velferdsoffiser, for i tillegg til å sørge for det nødvendigste, var hun også viktig for arbeidernes trivsel og miljøet på brakkene . Hun var en viktig forutsetning for at arbeidet på jernbanen kunne gjennomføres.

Den mest kjente av rallarkokkene var Anna Rebecka Hofstad (1878-1900).
Hun skal ha vært strålende vakker, svarthåret. sterk, atletisk og smidig, og derfor fikk hun tilnavnet
                                                              Svarta Bjørn.

239 (2)Svarta bjørn

En legendarisk norsk anleggskokke.  Bildet viser statuen av henne i  Narvik.

Viser, dikt, film, teater og festivaler har bidratt til å ivareta legenden om Svarta Bjørn, og i Nordland lever fortellingene videre.

Hun arbeidet først som kokke på anleggsarbeid både i Sulis, Gildeskål, og Lofoten, der arbeiderbevegelsen sto sterkt. Sannsynligvis traff hun noen av Narvikrallarne i Bodø, og uredd og eventyrlysten som hun var, ble hun med til Rombaksbotn, til anleggsarbeidet på Ofotbanen.. Da var hun bare 18 år.

Livet på anlegget var strevsomt. Unge Anna hadde ansvaret for brakka og arbeidslaget på opptil 15 mann. Hun kokte, vasket, bakte, skaffet brensel og vann – midt i ødemarka på det arktiske høyfjellet. I all slags vær og under vanskelige og primitive forhold. Svarta Bjørn arbeidet hardt, døde ung, og var en av mange kvinner som ga alt på anleggsarbeid.
Mange mener at årsaken til at hun er blitt en legende, var at hun var en svært sammensatt kvinne. Ung vakker og med sterk personlighet og integritet. Både helgen og skjøge, både from og vill – rallarnes mor, hjelper og svært nære venn. For noe må det ha vært som gjorde henne til en legende allerede i levende live.

I dag er «Svarta Bjørn» et symbol og en samlebetegnelse for alle anleggskokkene som jobbet og bodde i brakkene langs anlegget til Ofotbanen omkring forrige århundreskifte.

Vinterfestuka i Narvik er tuftet på minnene om Rallarene og kokkene som bygde Ofotbanen og gjorde Narvik til by.
Hyllest til rallarne og Svarta Bjørn, arbeiderheltene som gjennom sitt harde arbeid skapte vekstvilkår for Narvik, den røde by ved den blå fjord!