Påskedramaet. TO MARIA-mødre ved Jesu grav? (Bilder uke 13)

Jeg går gjerne i kirker, særlig i katolske kirker, for å oppleve vakker kunst.
Som ukens bilder nå i den stille uke har jeg valgt en pieta fra Santa Maria Novella  i Firenze og to malerier av kvinner ved Jesu kors, fra Uffizimuseumet og fra Santa Spirito-kirken i Firenze. Alle knipset i januar i år.

Pietaen viser Marias og tre andre kvinners sorg over Jesu døde legeme.

Kunstverk som fremstiller Marias sorg griper meg fordi denne sorgen har et universelt og allmenngyldig uttrykk,   som ikke bare viser en hver mors sorg og fortvilelse , men i bunn og grunn viser essensen av all sorg. Dessuten er fortellingen om Jesu lidelseshistorie sterk og gripende.

Colosseum i Roma. Med håp om FRED uansett religion! (Bilde uke 12)

Her jeg sitter i frost og kuling tenker jeg  tilbake på milde dager midtvinters i Roma sist jul..  Lillejulaften i Roma opprant med  nydelig vær, 20 varmegrader og sol, så vi bestemte oss å nyte dagen på Palantinerhøyden. Ut på ettermiddagen tok vi  turen innom Colosseum som  ligger i samme område, og som er under stadig restaurering. Storslått er jo Colosseum, verdens største amfiteater, som hadde over 50.000 sitteplasser  i marmor for publikum, i fire etasjer.

Når man går i ruinene, er det vanskelig å glemme historien om hvordan Colosseum ble til.

Keiser Vespasian  satte i gang byggearbeidene i år 72, og han brukte omtrent 12.000 jødiske krigsfanger som bygningsarbeidere. Hvor kom de jødiske krigsfangene fra? Jo, de kom fra Jerusalem, byen som ble jevnet med jorden omkring år 70.

Når vi vet at romerne var svært tolerante overfor lokal religiøsitet i provinsene og ikke blandet seg nevneverdig opp i jødefolkets gudsdyrkelse så lenge de ellers samarbeidet med okkupantene, kan det synes underlig. Men noe nytt hadde skjedd:

Den nye kristne troen var på fremmarsj, Paulus og Peter hadde begynt på sine misjonsreiser.

Romerne, som på dette tidspunktet ikke skilte mellom de «tradisjonelle» jødene og de messianske jøder, (som senere ble kalt kristne), oppfattet at jødene ikke lenger tilba en diffus og fjern stamme-gud, men en avdød galileer, et menneske som deres egen stattholder Pilatus til alt overmål hadde latt korsfeste på innstendig anmodning  av de selsamme jøder. Da ble jødene definert som en fare for rikets sikkerhet. Dessuten hadde «radikale politiske jøder» i Jerusalem  prøvd å gjøre opprør mot romerne, og reaksjonen lot ikke vente på seg:
Jerusalem ble ødelagt  og jødenes tilværelse i diaspora var et faktum.
Colosseum ble ferdig i år 80 under keiser Titus. Den beryktede innvielsesfesten varte i 100 dager, og mange  gladiatorer og 5000 ville dyr  ble drept under folkefesten. Underholdningen i verdens største og vakreste amfiteater var altså av det blodige slaget. Gladiatorene var hovedsaklig krigsfanger, slaver og  kriminelle, og flere dyrearter sto i fare for å bli utryddet. Når blodstanken ble for sterk, dynket man Colosseum med parfyme.

Gladiatorkampene fortsatte også etter at kristendommen hadde overtatt hegemoniet i Roma, og det ble ikke slutt på den blodtørstige  underholdningen før i det femte århundre.

Men er Colosseums historie en indikator på at romerne var mer krigerske enn kristne og jøder?
Nei, selvfølgelig ikke.
Alle handlinger må sees i lys av sin samtid.
Jødene steinet dem som brøt Jahves bud og de korsfestet forbrytere. Men fordi jødene var et fattig og marginalt folk i imperiet, ble virksomheten deres stort sett oversett.

Det er begått langt blodigere handlinger av kristne enn av noen keiserne i det romerske imperium. Alle kriger, fra korstogene, via religionskriger, heksebrenning og krigene i moderne tid, inkludert to  verdenskriger, atombomber og napalmbrenning av vietnamesere,  forteller sitt. Henrettelser, både ved henging og ved giljotinen, var forøvrig en offentlig folkeforlystelse nesten helt opp til vår tid.

Men dette er heller ikke noe endegyldig «bevis» på at kristentroen er verre enn keiserdyrkelsen. Slike sammenligninger blir umulige hvis man ikke setter alt  inn i en samfunnsmessig kontekst.
Etikk er ikke avhenging av noen spesifikk religion. Forøvrig er mye urett utført i ateistiske stater.
Likevel må vi se i øynene at dagens våpen har et ødeleggelsespotensiale som var helt utenkelig både i romertiden og i korstogtiden.

Det romerske imperium var i hovedsak  godt og fredelig , og innbyggerne kunne nyte tryggheten av Pax Romana.

Kanskje vi bent frem kunne lære noe av  romerne?

Uansett hvor vi føler oss hjemme livssynsmessig:

Religiøs toleranse er viktigere enn noen gang. Det er nok å se på hva etniske motsetninger  og zionismen i  Midt-Østen har ført til av elendighet til for å forstå det.  Før Israels lovstridige okkupasjon og nybygging tar slutt, blir det ikke fred.

Nå er det viktig at vi, på tross av ulike oppfatninger om ting vi ikke kan vite noe om,  kan lære å leve fredelig sammen.
Det gjelder oss alle, og det gjelder vår felles fremtid og vår felles klode.

Jeg ønsker alle en god og  fredelig  påskeferie!

Hyllest til Svarta Bjørn og Rallarne ved Ofotbanen! (Bilde uke 11)

Årets Vinterfestuke i Narvik er igang. Uka da man minnes og feirer Rallartiden,  anleggsbyen innerst i Rombaksbotn og oppbyggingen av det moderne Narvik rundt malmskipningsanlegget . I disse årene rundt århundreskiftet utførte store mengder av svenske, finske og norske arbeidere under hardt slit det arbeidet som resulterte i verdens første arktiske jernbane, fra Luleå til Narvik, Ofotbanen, som bringer jernmalm fra de svenske gruvene til LKAB rundt Kiruna ned til isfri havn i Narvik og for eksport til Europa og resten av verden og som konstituerte Narvik som by, en kosmopolitisk by.

De som arbeidet på jernbaneanlegget, ble kalt for rallare, et ord med svenske røtter.
Rallaren var anleggsarbeider som deltok i utbygging av jernbaner, gruver og annen anleggsdrift. Rallaren var fagarbeider med stor yrkesstolthet.Ved byggingen av Ofotbanen deltok mange faglærte rallare, og en stor del av sluskene (ufaglærte) var fiskere og småbrukere fra Nord-Norge som kom til Rombaksbotn for å søke arbeid.

I hver brakke var det ansatt en kokke, eller kanskje man heller skulle kalle henne en husbestyrerinne, for hun hadde stort ansvar, for koking av næringsrik mat, klesvask og renhold av brakkene. Hun skulle sørge for vann og vedfyring og alt det arbeiderne trengte under de harde levekårene. Hadde brakkene vært for soldater, kunne man kalt henne en velferdsoffiser, for i tillegg til å sørge for det nødvendigste, var hun også viktig for arbeidernes trivsel og miljøet på brakkene . Hun var en viktig forutsetning for at arbeidet på jernbanen kunne gjennomføres.

Den mest kjente av rallarkokkene var Anna Rebecka Hofstad (1878-1900).
Hun skal ha vært strålende vakker, svarthåret. sterk, atletisk og smidig, og derfor fikk hun tilnavnet
                                                              Svarta Bjørn.

En legendarisk norsk anleggskokke.  Bildet viser statuen av henne i  Narvik.

Viser, dikt, film, teater og festivaler har bidratt til å ivareta legenden om Svarta Bjørn, og i Nordland lever fortellingene videre.

Hun arbeidet først som kokke på anleggsarbeid både i Sulis, Gildeskål, og Lofoten, der arbeiderbevegelsen sto sterkt. Sannsynligvis traff hun noen av Narvikrallarne i Bodø, og uredd og eventyrlysten som hun var, ble hun med til Rombaksbotn, til anleggsarbeidet på Ofotbanen.. Da var hun bare 18 år.

Livet på anlegget var strevsomt. Unge Anna hadde ansvaret for brakka og arbeidslaget på opptil 15 mann. Hun kokte, vasket, bakte, skaffet brensel og vann – midt i ødemarka på det arktiske høyfjellet. I all slags vær og under vanskelige og primitive forhold. Svarta Bjørn arbeidet hardt, døde ung, og var en av mange kvinner som ga alt på anleggsarbeid.
Mange mener at årsaken til at hun er blitt en legende, var at hun var en svært sammensatt kvinne. Ung vakker og med sterk personlighet og integritet. Både helgen og skjøge, både from og vill – rallarnes mor, hjelper og svært nære venn. For noe må det ha vært som gjorde henne til en legende allerede i levende live.

I dag er «Svarta Bjørn» et symbol og en samlebetegnelse for alle anleggskokkene som jobbet og bodde i brakkene langs anlegget til Ofotbanen omkring forrige århundreskifte.

Vinterfestuka i Narvik er tuftet på minnene om Rallarene og kokkene som bygde Ofotbanen og gjorde Narvik til by.
Hyllest til rallarne og Svarta Bjørn, arbeiderheltene som gjennom sitt harde arbeid skapte vekstvilkår for Narvik, den røde by ved den blå fjord!

Utfordringen: HVEM er kjekkest på bloggen her? ;) (Bilde uke 10)

For noen dager siden ga Artemisia  meg en utfordring som jeg i utgangspunktet syntes var umulig å følge opp. Jeg liker egentlig ikke å medvirke til å gjøre en stor bloggportal altfor  trang og «husvarm»  med  klikkdannelser, men samtidig er jo Artemisia en av mine yndlingsbloggere,  -(akk, Starlett, nå er du inkonsekvent) – så når Arte kom seg gjennom ildprøven, ja, da måtte jeg vel også gjøre det. Tenkte jeg.

Men så, i dag, kom jeg på at det finnes en VGB-blogger som jeg ikke bare «kunne ha falt for», men som jeg faktisk elsker. Jeg hadde bare glemt det. Nei, jeg har ikke glemt at jeg elsker ham, men jeg hadde glemt at han har blogg på VGB.

Ti   grunner til at jeg elsker ham:

1. Han er vennlig, hjelpsom, god og empatisk.

2.Jeg vet at han er der for meg både når livet leker og når jeg har det vondt . Han gleder seg med meg når jeg er glad, og er til  trøst og styrke for meg når jeg sørger eller er syk.

2. Han er morsom, blid og har en godt utviklet  humoristisk sans.

3. Det skader heller ikke at vi deler samme politiske grunnholdning, men det er ikke avgjørende.

4. Han er liberal, trives med mangfold, er utpreget sosial og har venner fra mange ulike miljøer. Han synes heldigvis ikke at alle bør leve som ham, men respekterer og liker folk som de er. Det er i mine øyne en uvurderlig egenskap.

5. Han er svært musikalsk, men jeg vil ikke påstå at han og jeg har samme musikksmak. Han spiller gjerne musikk for meg, analyserer den og gjør sitt beste for å få meg til å innse hvor fantastisk musikken han liker  egentlig er. Foreløpig har han bare lyktes måtelig i dette prosjektet. 

6. Vi kan skravle sammen og delvis i munnen på hverandre om alt mulig, fra hverdagsdiskusjoner til laaaange samtaler om samfunn, musikk, religion og livssyn, og gjerne til langt på natt. 

7. Han er en glimrende og engasjert  kokk, og jeg elsker å spise delikatesser som han har tilberedt.

8. Han er Bodø/Glimt-patriot, og har drevet mye miljøskapende arbeid for Glimt i Sør. (GLIS)

9. Andre grunner til at jeg elsker ham, hører den private sfære til.  Jeg har elsket ham siden han ble født, og er sikker på at jeg kommer til å elske ham livet ut.

10. Han er min sønn.

Hvilket nick blogger han så under når han en sjelden gang viser seg på bloggen? Nei, det får folk som leser dette, eventuelt finne ut selv, men jeg kan gi noen  tips:

Han står på listen min over Friends.

Han er nok ukjent som blogger her på VGB for de aller fleste.

Han opprettet sin blogg på VGB i mai 2006 og skrev sitt foreløpig siste innlegg her i juli 2009.

Her «hjelper han til» med bilvask en gang i sin pure ungdom.

Jeg vil ikke utfordre noen til å fortsette denne stafetten.  🙂

Ukebilde 47 – Blondinen og STATUEN i Aachen. ;)

Inspirert av chiruru Med to bilder i dag.

Dette bildet er fra Aachen i Tyskland. Vi var på vandring i bykjernen fordi vi skulle besøke en bokhandel i særklasse og oppleve den berømte
 Aachenkatedralen som forøvrig står på UNESCOs verdensarvliste. . På veien gikk vi forbi mange fine kunstverk og statuer, blant annet av denne ridderstatuen. Jeg syntes den var så fin og naturtro at jeg ikke kunne la være å fotografere den.

11/11 – til minne om første Verdenskrig. EU = FRED! (Ukens bilde 46)

11/11 kl.11.00.
Innholdstunge tall som markerer avslutningen på første verdenskrig. I blodbadet mellom 1914 og 1918 omkom 8,5 millioner soldater og 6,5 millioner sivile , og det før våre dagers skrekkelige moderne våpen var oppfunnet.  Krigen hadde store konsekvenser for mange land, men jeg konsentrerer meg om Belgia nå, Belgia som fikk så hard medfart fordi landet ligger der det ligger. Både under første og andre verdenskrig pågikk harde kamper i Ardennene, kamper som ble avgjørende for utfallet av begge kriger.

Belgia ligger i hjertet av Europa, mellom Tyskland, Frankrike og England, og derfor ble det belgiske folk, som bare ønsket å leve i fred i sin unge stat, trukket inn i krigen mot sin vilje. Da tyskerne invaderte Belgia for å få et brohode mot Frankrike, erklærte England krig mot Tyskland. Krigen mellom stormaktene ble i stor grad utspilt på belgisk territorium, der Vestfronten lå, med ufattelig mange døde og sårete  og store ødeleggelser av belgiske byer, landsbyer, kunst og arkitektur etter den årelange skyttergravskrigen. Ardennene og Vlanderen er gjennomtrukket av blod og fyllt med hundretusener av likrester.

Dette bildet er fra byen Spa i Ardennene, Spa, byen som har fått velværesentre rundt om i verden oppkalt etter seg og som huser Europas eldste kasino.  I området rundt Spa finnes helsebringende kildevann, Spa var et ekslusivt kursted for Europas overklasse, adelige og kongelige, og det har vært kurbad der helt siden romertiden.  I dag tilbyr byen kurbad for alle. Kildevannet på flaske, som heter Spa, er etter min mening verdens beste flaskevann, og er en kjent merkevare.  Ellers er Spa kjent for sin Formel I- bane.

Minnesmerket hedrer heltene fra begge verdenskriger. Bildet tok jeg en vakker sommerkveld i år. Vi kom tilfeldigvis forbi, og tankene våre vandret fra den deilige dagen og til det belgiske folks historiske sjebne.  Jeg tenker  med glede tilbake på alle gangene jeg har deltatt på 11/11- feiringen i Belgia med mitt flügelhorn og opplevd hva markeringen betyr for belgierne.

Her, i Spa, hadde den tyske hær sitt hovedkvarter, med alt det innebar for denne vakre byen og omgivelsene.

Med god grunn ærer de sine helter!

Om krigen på Vestfronten kan man lese her.

ALDRI mer HIROSHIMA! (Bidrag til Ukens bilde) – Narvik.

Narvik var en  svært viktig og strategisk by under andre verdenskrig, både på grunn av  kampene der før kapitulasjonen og for sin strategiske beliggenhet for den krigsviktige malmtransporten med jernbane fra Kiruna i Sverige. I Narvik finnes minnesmerker for våre allierte, for franskmenn,  polakker, nordmenn og for andre som  falt under krigen. Jeg har besøkt alle krigsminnesmerkene i respekt for dem som kjempet mot nazismen. Narviks historie gjør dypt inntrykk.

Men det som for meg gjør det sterkeste inntrykk i Narvik, er steinen som er plassert på torget like ved rådhuset, en stein som er hentet på 0-punktet for atombomben i Hiroshima. Dette bildet tok jeg da jeg var i Narvik i juli i fjor.

Bildet blir større hvis man klikker på det.