Kristen TRO, gammel vane eller kristent HÅP? Statistikk-paradokset.

Hva innebærer det egentlig å være kristen? Et interessant spørsmål, synes jeg.

I følge en meningsmåling i Vårt Land tror 1 av 3 i Norge på Oppstandelsen.
Troen på Jesus som den oppstandne Kristus er jo kjernen i kristendommen.

Så da kan man vel trekke den konklusjon at 7 av 10 ikke er kristne?

Nei, så enkelt er det ikke. For den siste statistikken fra Den Norske Kirke viser at 70,3 % av årskullet ble døpt. (2008)

Samtidig vokser Den Katolske kirken og aktiviteten i diverse mindre kristne sekter er også stor.

Det er gjennom dåpen at man blir kristen.

Hvert år velger foreldre til nesten 50.000 barn kristen dåp
og foreldre til 2000 barn velger navnefest i regi av Humanetisk forbund.

I tillegg finnes det en rekke andre trossamfunn, både kristne, muslimske, jødiske og andre.

Statistikken forteller altså sitt tydelige språk:

Et overveiende flertall av den norske befolkning er troende, skal man tro alle tilgjengelige tall.

Hvordan kan det da ha seg at over 70 % av foreldrene velger en kristen dåp samtidig som bare 30 % erklærer at de er kristne i den betydning at de tror på en oppstanden Kristus?

Jeg antar at rasjonelle voksne mennesker treffer bevisste og gjennomtenkte valg,
og at de derfor vet hva de gjør når de bærer sine barn til den kristne dåp.
Vi står altså overfor et paradoks.

Hva kan åraken være, mon tro?

Jeg har en hypotese: De færreste klarer helt å tro på noe så naturstridig som en fysisk oppstandelse. Men de fleste har kanskje et håp om at det likevel er slik.

Kanskje statistikken som viser at de fleste lar barna sine døpe, reflekterer det kristne håp?

Kanskje det er lettere  å håpe enn å tro?

Eller kan det være andre forklaringer? 

Bilde fra den flotte Stephansdomen i Wien.

HVOR "små" kan bildene bli uten at kvalitetet forringes vesentlig? FOTO-Forsøk.

Dette er et forsøk med billedstørrelser på blogg.

Brahmsmonumentet i Wien dokumentfil, 379 kb Dokumentfiler brukes visstnok primært for å settes inn i dokumenter.

Komprimert til webstørrelse 44,7 kb Skal være velegnet til nett slik jeg forstår det.

Jeg har nå lært at man kan komprimere bildene ganske mye før man legger dem ut på blogg. Det er bra å få tilgang til ny kunnskap og ta den i bruk. Men jeg mener likevel at det finnes et smertepunkt, et punkt der bildene blir for dårlige når man komprimerer dem.

I motsetning til de virkelig datakyndige og fotofilkyndige, må jeg benytte meg av enkle metoder når jeg skalerer ned. Jeg gjør det i Mikrosoft Office Picture Manager, og her kan man automatisk skalere ned til dokumentformat, webformat og epostformat. Jeg trodde webformatet skulle greie seg, men har funnet ut at det er for lite. For å illustrere dette, viser jeg både bilder tatt i konsertlokaler og i friluft. Å fotografere i en konsertsal er ikke optimalt for en amatør. Derfor kommer manglene ved hardhendt komprimering klart fram.

Her er trompeteren Ole Edvard Antonsen som kornettsolist under en korpskonsert. Dette bildet er nedskalert til

195kb.

Brukbart? Tja, kanskje, til nød.