Mobbing: Hvorfor utsettes SAMENE i Nord-Norge for nettmobbing og grov RASISME?

Et apropos til debatten som pågår både på VG nett og VGB om mobbing:

Jeg er skuffet, sint og forbløffet over den mobbing som foregår i min hjemby Bodø mot den samiske befolkning, både i den virkelige livet og på nett.  Vi har mange samer i Nordland og i Bodø kommune, både Lulesamer og Pitesamer. Forrige uke sto i samenes tegn, med mange fine arrangementer under den samiske kuluruka. I den forbindelse fikk Bodø sitt første skilt der både det lulesamiske og norske navnet for Bodø står. Dette kom som resultat av en sju år lang prosess i bystyret.

Her er en liten videosnutt fra åpningen: Velkommen til  Bådåddjo.
En merkedag og festdag.

Jeg hadde trodd at dette ville være noe som gledet de fleste og at det ville være helt ukontroversielt og uproblematisk.

Men nei: Det ble ramaskrik, og «halve Bodø» har sterke oppfatninger om saken.

 

Nettdebattene i  Avisa Nordland har gått helt av skaftet, og de har avdekket et rasistisk grums mot samefolket som jeg ærlig talt trodde var et tilbakelagt stadium. Samediskrimineringen fra fornorskningstiden  lever dessverre ennå sterkt. Nettredaktøren i avisen har sett seg nødt til å slette de groveste og mest rasistiske kommentarene.

KINA. Bruk Ytringsfriheten mot kvinneundertrykking kjønns-selektering, sensur og KinasTibet-politikk. OPPDATERT.

Kinas økonomi er i sterk vekst og Kina spiller en stadig større rolle internasjonalt. Kina er verdens mest folkerike land og vi i Skandinavia øker stadig vår samhandling med Kina. Til høsten skal det som kjent være OL i Bejing.
Men hvordan står det til med menneskerettighetene i Kina, og hvordan er kvinnenes kår der?
Dette innlegget handler ikke om Kinas uhyrlige statistikk, som det desidert verste land i verden, når det gjelder dødsdommer og henrettelser, men retter fokus mot kvinnenes situasjon i en annen stor tragedie som har fått utvikle seg gjennon de siste tretti år.

Innlegget er basert på Maria Ängquist Klyvares utstilling «China Girl«, den svenske tidligere Kinaambassadør Börje Ljunggrens analyser og Amnesty internatiol.«

I Kina mangler det 50 millioner jenter og kvinner.
Med andre ord like mange som omtrent ti ganger Norges befolkning.

3000 jenter mellom fosterstadiet og fire år forsvinner daglig.
Hvert år fødes det to millioner flere gutter enn jenter.

Denne tragiske skjevfordelingen har eskalert etter at ettbarnspolitikken ble innført i begynnelsen av 70-tallet.
Dette er en virkelighet som er svært underkommunisert, ikke bare her i Europa, men også i Kina. Man snakker helst ikke om det. Særlig ikke i Kina, der ytringsfriheten har magre kår.

En hovedårsak til denne utviklingen er de strukturelle forholdene og mangelen på sosiale sikkerhetsnett slik vi kjenner det i de europeiske velferdssamfunn: Det forventes at barna skal forsørge foreldrene når de blir gamle og ute av stand til å forsørge seg selv. Kvinner er billig arbeidskraft og i mye større grad enn menn i lavtløntssyrker, og det er tradisjonelt sønnene, som vurderes høyere enn døtre, som forsørger foreldrene. Kvinnene regnes dessuten som medlem av mannens familie etter giftemålet. Derfor kan hun ikke forsørge sine egne foreldre .
Bare gutter kan føre familenavnet videre. Derfor opplever mange foreldrepar seg presset til å få en sønn i kampen mot fattigdommen.

Jentene blir avlivet når de er småbarn, noen når de er nyfødte, men mange helt opp til fire års alder: Druknet, satt ut i esker i skogen, begravet levende eller utsatt for ekstrem vanskjøtsel som fører til død .Men mange blir også abortert, med feil kjønn som årsak til aborten!

Så prøver man å få en gutt neste gang.

Blant kinesere som nå er i giftealder, er det allerede et stort overskudd av menn. Dersom utviklingen fortsetter, vil rundt 40 millioner kinesiske menn ikke finne en kvinnelig partner i Kina om ti år.
.
Dette bildet av Maria Ängquist Klyvare visualiserer de døde jenter.

Et lite stykke Norge, – en dokumentar.

Norge prøver offisielt å være en fredsnasjon. Vi hadde Osloavtalen med påfølgende fredspris til Rabin og Arafat, og vi har med vekslende hell prøvd å megle senere når det har vært vanskelig både i Midt-Østen og andre steder i verden .Vi opererer på Sri Lanka og har også hatt en finger med i spillet i fredsprosessen mellom spanjolene og baskerne.

Flertallet i Norge ønsket ikke å delta i krigen mot Irak,  og vi deltok da heller ikke, – ikke offisielt i allefall. Nå vet vi også det mange av oss var sikre på hele tiden: Mistanken om masseødeleggelsesvåpen i Irak var gal, så påskuddet USA med sine frivillige hadde til å gå inn i Irak, fantes ikke, og nå er det verre enn noengang i Irak, med død, skader og ufattelige lidelser for en uskyldig sivilbefolkning, og med borgerkrigslignende tilstander mellom de forskjellige grupper i landet.Irakerne har det altså enda verre enn de hadde det under diktatoren Saddam, og det var nok ikke meningen!

På denne bakgrunn er det mildt sagt oppsiktsvekkende at norske økonomiske interesser har profitert på krigen og at den forrige regjeringen stilte utstyr til disposisjon for angrepsmakten.Bak den offisielle fasaden har altså deler av Norge vært involvert i krigen, og de er det sannsynligvis ennå. Antakelig har de deltatt med ting som ikke tåler dagens lys i Afghanistan også.Vi vet bl.a at Kværner har hatt økonomiske interesser under krigshandlingene, men vi vet ikke nøyaktig hva de har gjort.

Det er altså mye vi ikke vet og mange sitter nok og gjetter på hva folk i vårt land har foretatt seg. Derfor er det veldig bra at Erling Borgen har laget en grundig og gjennomarbeidet dokumentar, slik at vi kunne få kortene opp på bordet, slik det bør være i et demokrati.

Men da får NRK kalde føtter, uvisst hvorfor, og finner ut at de ikke kan (eller TØR) sende dokumentaren. Da synder de, slik jeg opplever det, i alle fall på minst 2 måter:

1. De forsømmer å gi den norske befolkningen faktiske kunnskaper som jeg synes man som velgere og mennesker i et moderne demokrati har krav på å få tilgang til.

2. De knebler YTRINGSFRIHETEN!! I vinter har vi hørt mer om ytringsfriheten enn noen gang pga de famøse Muhammed-karikaturene. Ikke minst ytterste høyre har flagget ytringsfriheten høyt når det gjelder retten til å krenke folk med annen tro og kultur enn majoritetsbefolkningen i Norge. Men det er jo ikke særlig risikabelt å sparke på dem som allerede ligger nede, er det vel?

NÅ gjelder ytringsfriheten retten til å fortelle hva NORDMENN SELV har på samvittigheten sammen med store, mektige USA; og DA blir det farligere å ytre seg, synes NRK å mene. Det er fryktelig trist, nedslående og patetisk.

Jeg håper at alle, ikke bare venstresiden, men også de til høyre i det politiske landskapet, sammen kan bruke ytringsfriheten til å KREVE å få se denne dokumentaren og at de ansvarlige statsrådene i den forrige regjeringa skal redegjøre for sin handlemåte.

Etterpå bør det bli en grundig debatt om dette.For det ER problematisk å være både fredsnasjon og krigsprofitør samtidig!